Rasma Says

Musings, deliberations, flashes of unaccounted for brilliance…

OPPDRAG: Bypoet


Hvordan innta en by og overvinne seg selv

For noen år siden så jeg en vitsetegning i The New Yorker av en mann som holdt en papirbunke i den ene hånden og med den andre rettet han en pistol mot vettskremte passasjerer på et fly. Bildeteksten lød: “Ta det med ro og ingen kommer til å bli skadet… jeg vil bare lese opp for dere noen av mine dikt!” Var det slik det skullle være å opptre som bypoet i Tromsø under Ordkalotten 2010? Ikke visste jeg. Da dagen nærmet seg, måtte jeg innse at jeg ikke ante hva det var jeg hadde sagt meg villig til å gjøre. Jeg visste bare at mitt oppdrag var å erobre ettermiddagsrute 42, altså lese opp diktene mine på en buss i rushtrafikk. 

Sikkert gøy? Jeg så for meg … vel, det var vanskelig å se for meg noe annet enn at bussen garantert var fylt til randen av arbeidsslitne mennesker. Hvordan tre et dikt nedover hodet på en stakkar som sitter og svever i halvsøvn og bare tenker på middag, hvis han er i stand til å tenke på noe som helst? Ville han føle seg krenket? Hva om min diktopplesning vekket dårlige minner hos vedkommende, diktrelaterte traumer om den gangen han ble bedt om å redegjøre for levendegjøring i Rolf Jacobsens Landskap med gravemaskiner, noe som endte med at han rødmet som en rødbete foran hele klassen og mistet sitt siste håp om noen gang å imponere søte Solveig? Ja, kunne han da bli aggressiv?

Like ille var min fornemmelse om det stikk motsatte: at jeg deklamerte min poesi i midtgangen på en smekkfull buss og ble fullstendig oversett, i beste fall betraktet sidelengs, som man gjør med en fyllik man ønsker skal gå sin vei og plage en annen. Ja, hvordan skulle dette egentlig gå?

Det var en trøst at jeg fikk den erfarne bypoeten Irene Larsen som opplesningspartner. Da vi møttes på den lille kafeen helt innerst i Tromsø bibliotek, utstrålte hun ro. Likevel hadde hun heller ikke helt bestemt seg for hva hun skulle lese. Å være rolig tross usikkerheten måtte være den perfekte holdningen, tenkte jeg, og satte i gang med å plukke ut korte og lettoppfattelige tekster. Temaet for festivalen var Karavane, noe som var lett å forene med mine dikt om å være innvandrer til Norge.

Det var halvannen time før Rute 42 hadde avgang. Skal vi bare gå litt rundt i byen først? spurte Irene. Ja, så klart, sa jeg. Best å late som om jeg visste hva hun mente, tenkte jeg. Finner det nok snart ut. Irene rakte meg en gul refleksvest som Nordnorsk Forfatterlag ville bypoetene skulle gå med, for å synliggjøre forfatterlagets virksomhet. Jaja, det kan jo skape en viss respekt på bussen at vi ligner på billettkontrollagenter, tenkte jeg. Samtidig ville refleksvesten beskytte meg mot min egen tendens til å ta meg selv altfor seriøst. At vi virket nokså latterlige, gående rundt med refleksvest midt på en solrik høstdag i Tromsø sentrum, ville også lette andre folks syn på oss; ufarliggjøre oss på en måte. For å forsterke dette inntrykket, lånte vi en svart tusj fra bibliotekskranken og skrev ”GODKJENT BYPOET” på vestene før vi tok dem på oss.

Utenfor biblioteket sto to damer i en livlig samtale med hverandre. Det var noe sydenturaktig med dem, og jeg var i ferd med å gå rett forbi, men Irene stoppet. Hei, sa hun, vi er fra Nordnorsk forfatterlag i forbindelse med Ordkalotten, en litteraturfestival som foregår denne uken her i byen, og vi lurte på om dere ville være interessert i å høre på et par dikt? Ja! sa de og smilte.

Oj. Så lett. Var det slik man gjorde det? Irene nikket til meg, et tegn på at jeg skulle lese først. Ja, men hadde de virkelig lyst til å høre et dikt? Hva om de bare sa ja fordi de var av den type menneske som aldri hadde lært å si nei? Hva om de ikke forsto noe av det jeg sa? Å så dum jeg følte meg! Men Irene så ut til å ha tillit til meg, så jeg åpnet permen min. Lot som jeg visste hva det betydde å være en godkjent bypoet. Jeg leste et dikt.

Damene fulgte godt med. De nikket og smilte og flirte på alle de riktige stedene. Så ble jeg ferdig og Irene leste ett av sine dikt. Takk, takk! sa damene. Takk så mye! De klappet, de smilte, ja, de strålte rett og slett. Hu hei om ikke de ble glade av diktene våre! Sånn var det å være bypoet, så herlig!

Vi fortsatte nedover gaten. Der sto det en liten gruppe reisende med kofferter i hendene. Skal vi spørre dem? Kanskje de ville høre på et dikt? Idet vi nærmet oss dem, suste de av gårde i en drosje. Jaja, sånn kunne det også gå. Vi så oss litt rundt. Der satt det et nyforelsket par på en benk. Tro om de ville høre på et dikt? Nja, det var ikke så lett å få deres oppmerksomhet allikevel. Men solen skinte og det krydde av folk i byen. En enslig mann sto på ei trapp og tok seg en røyk. Kanskje han ville høre på et dikt? Joda! Det ville han gå med på. Vi leste og han tok langsomme drag av sigaretten med haken løftet i profil og øynene halvlukkede. Så deilig det måtte være å høre på dikt!

Vi fortsatte nedover Storgata, på jakt etter flere som ville høre på et dikt. Der sto Ordkalottens selveste Morten Wintervold. Han lot som om han skulle til å gå sin vei da vi kom traskende ned gågaten. He, he, Morten, du må jo høre på et dikt! Ja, det ville han så klart. Han smilte og virket fornøyd både med det vi leste og vår originale vri på refleksvestene. Der var Mari Boine i ferd med å avslutte en mobilsamtale utenfor Kafé Sånn. Ja, hun ville så gjerne høre på et dikt! Og da vi leste inne på kafeen, kom hun og satte seg og hørte på diktene våre en gang til.

Slik gikk vi fra det ene gatehjørnet til det andre, opp småveier og ned alléer, innom alle slags hus: rådhuset, skobutikk, matvarebutikk, frisør, elektriker, restaurant og utallige kafeer, som om dette var noe vi gjorde hver fredags ettermiddag. Overalt fant vi folk som var interesserte i å høre på dikt. De lyttet. De stilte spørsmål. De ville vite hva vi het og hvem som hadde skrevet disse diktene vi leste. Jøss! Har dere skrevet dem selv?!

I en bitte liten butikk som bare solgte tråd, knapper og metervare, ble vi møtt med skepsis av ekspeditrisen. Dette var visst høyst uvanlig. Det var rett og slett uhørt. Hun hadde aldri før blitt spurt om hun ville høre på et dikt. Hva var det vi egentlig mente og hvor mye måtte hun i så fall betale? Det var jo ingen forpliktelse, sa vi, og skulle til å forlate butikken, men hun ville ikke slippe oss heller. Det var noe insisterende i hennes mørke og forfjamsete blikk. Hun ville begripe oss. Kanskje var vi to romvesener forkledd som mennesker i refleksvest, men jammen skulle hun få med seg hva vi mente med vårt spørsmål om å høre på et dikt. Da vi endelig begynte å lese, la hun ned saksen og lente seg mot oss på bordet hvor hun hadde holdt på å klippe stoff. Hun lyttet og kikket på oss med en usedvanlig intensitet. Da vi ble ferdig rettet hun seg opp og nikket smått med hodet, taus i den slående stillheten som er diktets ettervirkning. Denne gangen var det vi som måtte takke. Så forlot vi den lille butikken og fortsatte videre. 
 
Da var det tid for å komme seg på Rute 42. Velkommen! sa den smilende bussjåføren som tydeligvis hadde ventet oss. De har gitt meg feil buss! Denne bussen er uten mikrofon! Vi konstaterte at å lese opp våre dikt på en stappfull buss i rushtrafikk uten mikrofon var ingen god idé. Vi ble litt reisesyke bare med tanken om å gå opp og ned midtgangen i et forsøk på å lese til enkle passasjerer. Ved neste holdeplass sa vi adjø til den smilende bussjåføren og gikk tilbake til gatene. Vi fortsatte opp og ned hovedveier og sideveier, inn og ut av bygninger, inntil det begynte å mørkne og vi måtte få i oss litt mat før Irene skulle på et annet arrangement, og jeg måtte finne veien til flyplassen og hjem til Bodø.

Refleksvesten tar jeg på meg av og til nå i mørketiden, hver gang jeg kjører sparken til jobben. Dummer jeg meg ut når jeg farter ned lysløypa med BYPOET skrevet i store blokkbokstaver over brystet? Tja, kanskje det. Men vesten inneholder gode minner om en dag full av dikt i Tromsø by. Ikke minst er den en påminnelse om å ikke ta meg selv for seriøst. Og hva vet jeg… kanskje en mørk morgen før skoletid, når jeg dytter min spark over den grusstrødde veien forbi barneskolen, kommer en liten tass til å stoppe opp og betrakte meg undrende. E du bypoet? spør han. Ja, så klart, sier jeg. Vil du kanskje høre på et dikt?

6 comments on “OPPDRAG: Bypoet

  1. Martin Strand
    06/02/2011

    Fantastisk!

  2. Irene
    07/02/2011

    Rasma! Så artig å oppdage at du har en blogg. Og trivelig å lese om vår bypoetrunde i høst 🙂

  3. Hilde Kat
    09/03/2011

    Flott bypoetrapport!

  4. Takk skal dere ha! Skulle gjerne være bypoet i Alta neste helg, men skal dessverre til London. Vel, ikke dessverre det… tør jeg lese et dikt på Speaker's Corner tro?

  5. Marit Bødtker
    10/03/2011

    Nå først fikk jeg lest dette. Veldig morsomt, og godt skrevet! Ja, Speakers Corner, absolutt for deg!

    Hilsen Marit

  6. Takk for gode ord Marit!

Comments are closed.

Poetry International Online

Poetry International is a world class literary magazine based on the campus of San Diego State University which caters to an international community of poets.

Brain Mill Press

Musings, deliberations, flashes of unaccounted for brilliance...

The Line Break

A poetry & wine blog

BREVITY's Nonfiction Blog

(Somewhat) Daily News from the World of Literary Nonfiction

Lou Treleaven

Children's author, writing coach and playwright

North American Review

Musings, deliberations, flashes of unaccounted for brilliance...

Tuesday; An Art Project

poems, photographs, prints

my life and times

Marideth Sisco

The Telling Project

It's time to speak. It's time to listen.

Sibling Rivalry Press

D i s t u r b /E n r a p t u r e

Structure and Style

Musings, deliberations, flashes of unaccounted for brilliance...

ELJ Editions

Be Well. Write Well. Read Well.

She's in Prison

Poetry by Leanne Rebecca Ortbals

AMY KING

POET + VIDA: WOMEN IN LITERARY ARTS

Jack Frey

where all the missing words end up

I Remember You Well

Things were happening... and I remember there was music playing.

Ylva Publishing

Publisher of lesbian fiction and women's literature

Rasma Says

Musings, deliberations, flashes of unaccounted for brilliance...

%d bloggers like this: